Hørt: “Marekors” av Jo Nesbø

Forlag: Aschehoug

Ferien har senket seg over Oslo og en hetebølge har inntatt byen. Det har også en seriemorder. Flere mennesker blir funnet drept, og det finnes få likhetstrekk mellom de drepte. Oslopolitiet stamper i blinde, selv om en egen gruppe av etatens beste etterforskere er satt på saken. Og temperaturen stiger ytterligere når Tom Waaler og Harry Hole blir nødt til å samarbeide.

Dette mener jeg om boken:

Etter å ha googlet rundt hva andre mener om denne boken, kom jeg over bokomtalen til Bokelskerinnen og den måtte jeg rett og slett kopiere, for jeg klarer ikke å sette bedre ord på denne boken selv! Jeg var fanget fra start til slutt….. Takk Jo nesbø for en fantastisk underholdning!

Jeg kan like godt slå det fast først som sist: Jo Nesbø er intet mindre enn en mester i å skrive kriminalromaner og skape sinnrike plott. Og Marekorset er et nytt mesterverk. Igjen er jeg fristet til å si at boken er den beste han har skrevet. Og en av de beste kriminalromanene jeg har lest.
"Marekorset" starter med en av de beste innledningene jeg noensinne har lest i en kriminalroman, jeg blir hekta, og boken bare fortsetter å stige helt til den sinnsykt spennende avslutningen, hvor Nesbø viser at han nok en gang har spart det beste til slutt.
Som i beste kriminalroman-stil doseres hint og ledetråder gjennom boken, og du sitter der og tror at du er like smart som forfatteren når du endelig oppdager litt logikk i det du leser. "Her har vi morderen", tenker du og jo mer du leser, jo sikrere blir du. Helt til du til slutt oppdager at Nesbø har snurret deg rundt lillefingeren, igjen. (Bokelskerinnen)

Hørt: “Sorgenfri” av Jo nesbø

Høsten har begynt. I et banklokale i Oslo sentrum har filialsjefen fått tjuefem sekunder på å tømme minibanken. Han bruker trettien. Raneren viser seks fingre i overvåkningskameraet og skyter en kvinnelig ansatt.
Førstebetjent Harry Hole våkner i leiligheten sin med en tolv timers black-out etter en middag hos Anna, en gammel flamme. Han settes på ranssaken sammen med den nyutdannete Beate Lønn, og da en ny bank blir ranet, søker de hjelp hos den myteomspunne bankraneren Raskol.
Anna er forsvunnet. Og høsten har bare akkurat begynt.

Dette er hva VG.no skrev om Sorgenfri, Jo Nesbøs fjerde bok i serien om politietterforskeren Harry Hole;

Med «Sorgenfri» er Harry Hole tilbake i sin fjerde bok. Han er fortsatt sånn passe forsoffen, men rimelig tørrlagt.
Jo Nesbøs helt vikles nok en gang inn i et temmelig komplekst uføre. Det hele begynner med et bankran hvor raneren skyter en bankansatt og kommer seg unna med pengene. Samtidig møter Harry en gammel flamme, som dør, tilsynelatende for egen hånd, rett etter at han har vært hos henne.
Nesbøs krim er ambisiøs, det skjer utrolig mye, Karaktergalleriet er temmelig svært og det er uventede vendinger på omtrent hver eneste side. Det blir svært så underholdende med Nesbøs lette penn og evne til å drysse inn god humor og treffende beskrivelser boken igjennom. Det manipuleres friskt med Harry så vel som leseren. For om det er et par helter her, så er det langt flere snuskete folk, som har alle mulige skjulte motiver for sine handlinger.
God underholdning «Sorgenfri» er meget god underholdning, aldri kjedelig og full av påfunn og snedige vendinger, men den etterlater også en litt rar følelse ved endt lesning.
For det er da en del ting som overhodet ikke henger på greip? Mens man leser skjer det så mye at man ikke nødvendigvis helt legger merke til det. Det blir litt som med en actionfilm, der det er moro underveis, men hvor handlingen i etterkant faller litt fra hverandre. Det er særlig en del spørsmål som reiser seg rundt en sigøynerfamilie som spiller en svært sentral rolle.
Her brukes æreskodeks og familiære bånd på en måte som er vel gunstig for handlingen, og som sliter med troverdigheten. Det er heller ikke helt bra at forlaget har vært temmelig slepphendte med korrekturen, tankene faller mot klisjeen
«hastverk er lastverk».
Men er man villig til å se litt stort på det, er det en spennende fortelling, men det må svelges noen kamelsmakende detaljer for at det skal fungere.

Dette er min mening om boken:

Jeg er faktisk ganske enig med VG. Handlingen var underholdende og spennende, men etterlater en del hull i historien. I lydboken ble også Rachels sønn, Orleg, kalt for Alec. Noe som gjorde at jeg stusset litt. Alt i alt en god bok, men forlaget kunne som VG skrev det ha brukt enda mer tid på korrektur. Lydbokstemmen hadde en god leserstemme og knall innlevelse. Dette gjorde boken meget bra!